• SDSN - Greece
• Open Access close
• Publications close
• Norwegian close

Temaet i denne oppgaven er hvordan småstater opptrer i de nye institusjonelle rammene i Europa og EU for å drive utenriks- og sikkerhetspolitikk etter den kalde krigen. Hvordan har den økende utenrikspolitiske integrasjonen man har vært vitne til i EU i løpet av 1990-tallet påvirket småstaters muligheter for innflytelse i det internasjonale system? Oppgaven belyser hvordan og i hvilken grad småstater har innflytelse i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Temaet snevres nærmere inn ved å studere de tre nordiske statene Danmark, Sverige og Finland i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i tidsperioden 1996-2001. For å belyse dette temaet benyttes to ulike teoretiske perspektiver: På den ene siden antas det at aktører kan benytte strategisk forhandling, dvs. kommunikasjon som baserer seg på å fremsette troverdige trusler eller belønninger, fortrinnsvis for å maksimere egeninteresser. En slik antagelse har sitt utspring i ”rasjonelle teorier”, og vil favorisere de statene i EU med flest materielle ressurser. På den annen side forventes det at evnen til å få gjennomslag for ulike initiativ i FUSP beror på hvilke argumenter som fremsettes, og om disse evner å mobilisere oppslutning fra de andre aktørene. Med bakgrunn i denne antagelsen med utgangspunkt i deliberativ teori vil i så fall også småstater kunne få gjennomslag for ulike initiativ i FUSP. I det første analysekapittelet viser jeg dels at de nordiske statene har vært relativt passive langs en institusjonell dimensjon av innflytelse, mens de har vært mer aktive langs en innholdsmessig dimensjon av innflytelse innenfor EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Sverige og Finland har fått gjennomslag for et initiativ om å innlemme krisehåndteringsoppgaver i EUs traktatgrunnlag, mens Finland har fått Kommisjonen og de andre medlemsstatene med på å gjennomføre en ”nordlig dimensjon” som en del av EUs eksterne relasjoner. Disse to initiativene danner utgangspunkt for en videre analyse av hvorfor småstater av og til kan få gjennomslag i EUs utenrikspolitikk. Den videre analysen viser at interaksjonen i FUSP og EUs eksterne relasjoner har en viktig språklig dimensjon ved at aktørene utveksler ideer og argumenter for å koordinere og ta felles beslutninger på EU-nivå. De empiriske funnene viser videre at strategisk forhandling i form av trusler eller belønninger ikke var sterkt til stede i beslutningsprosessene, selv om Finland til en viss grad forhandlet strategisk i innlemmingen av EUs nordlige dimensjon. Analysen i denne oppgaven viser at materielle ressurser og makt ikke er så utslagsgivende i beslutningsprosessene i FUSP og EUs eksterne relasjoner som det ble forventet med utgangspunkt i intergovernmentalismen. Det argumenteres for at Thomas Risses idealbetingelser for kommunikativ rasjonalitet i internasjonal politikk til en viss grad er imøtekommet i beslutninger innenfor FUSP og EUs eksterne relasjoner. Dette styrker sannsynligheten for at aktører opptrer i samsvar med den kommunikative forståelsen av rasjonalitet, noe som også er uventet i og med at de fleste analyser av EUs utenrikspolitikk konkluderer med at EUs utenrikspolitikk er ineffektiv og beslutningslammet på grunn av motstridende nasjonale interesser. Ved å utelukkende fokusere på at stater er drevet av materielle egeninteresser, risikerer man derfor at viktige dimensjoner ved forholdet mellom småstater og EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk blir oversett.